Militant kopist
Fildeling, politikk, marx, politikerhets.

mai
13

Svenskene bak fildelings-nettstedet The Pirate Bay (TPB) ble for ikke lenge siden dømt til ett års fengsel og må betale 30 millioner i oppreisning. Selv om de anker saken og langtifra ser dette som en endelig dom, er dette først og fremst en symbolsk dom som viser hvor mektig distribusjons-industrien har blitt.

I denne sammenhengen har det blusset opp til en heftig debatt om fildeling. Piratpartiet i Sverige fikk 3000 nye medlemmer på syv timer etter at dommen ble kjent. Med tanke på hvor utbredt bruken av fildelings-teknologi er, kan man tenke seg at TPB har massiv støtte blant det svenske folket, særlig blant de unge som bruker teknologien mest. På den andre siden står industrien, og visse overbeviste musikere og kulturprodusenter, som mener fildeling går utover deres levebrød.

 

Hvorfor luft er gratis

Den enorme utviklingen av fildelingstjenester kan ikke sies å være en endring i selve produksjonsmåten, selv om dette kan komme som en indirekte konsekvens. Det er først og fremst en endring i måten vi distribuerer kultur på. Et viktig prinsipp når det gjelder distribusjon og fordeling av goder i et kapitalistisk samfunn, er knapphet på goder. Det er en grunn til at mat koster penger, mens luft er gratis. Når noe varer evig, faller markedsfunksjonene sammen. Det som dermed er så revolusjonerende med den teknologiske utviklinga og fremveksten av p2p-fildeling, er at selve distribusjonen blir mer eller mindre kostnadsfri. Istedetfor å produsere CD-plater som må distribueres og markedsføres for store kostnader, kan dette nå skje over internett – hvor det ikke koster mer å distribuere 1 cd enn 1 million cder.

Dette åpner for en ny, kollektivistisk tankegang, hva gjelder kulturdistribusjon. Istedetfor at markedet tar seg av hvem som får hva (etter størrelsen på lommeboka-prinsippet), er det nå fritt fram for alle å dele som de vil etter evne, og laste ned filer etter behov, gjennom fildelingsnettverk.

 

“War on pirates”

Industrien, anledet av Hollywood, har erklært krig. Denne gangen er det ikke “War on terror”, denne gangen er det “War on pirates”. En kan si at de har gått til krig mot selve utviklinga. Hvorfor gjør de dette? Fordi de er grådige? Onde? Nei, det er en logisk konsekvens av at industrien blir overflødiggjort av utviklinga i seg selv, det er dermed i pur desperasjon. Overlevelses-instinkt. Mens alle andre potensielt kan tjene på utviklinga, sitter industrien igjen med svarteper, og fokuserer heller på gigantiske propaganda-kampanjer, søksmål og innføring av lover for å overvåke og forfølge enkeltbrukere – ikke fordi dette hjelper i seg selv, men med den forhåpningen at man ved å opprette en semi-politistat med full kontroll og oversikt, skal kunne skremme brukerne fra å benytte seg av den nye teknologien.

Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen forsvarer industrien, fordi han tror den representerer kulturprodusentenes interesser, og fordi han har en naiv overbevisning om at de ved å saksøke TPB går etter bakmennene. Slik er det selvsagt ikke, TPB er kun første skritt på veien mot politistaten – fordi svenskene bak TPB ikke har penger eller ressurser til å leie inn dyre advokater. Nylig har Post- og teletilsynet i Norge vedtatt en lovendring som fratar nettleverandørene deres taushetsplikt, og påbyr de å røpe enkeltkunders identitet, om tingretten mener det fins grunn til mistanke. Advokatfirmaet Simonsen, på oppdrag fra industrien, har drevet fram denne lovendringen, og har i tillegg konsesjon til å drive piratjakt. Dermed vil de bruke denne lovendringen til å forfølge enkeltbrukere, få personlig informasjon om de, og saksøke de.

Det er vanskelig å tenke seg at dette er noe flertallet av artistene ønsker å være del av, likevel står industrien i bakgrunnen og dytter de foran seg. De har nemlig blitt fortalt at for å beholde sitt levebrød, må de støtte industriens kamp mot vindmøllene. Slik er det selvsagt ikke i virkelighetens verden, derfor har også enkelte artister, som f.eksGatas Parlament, gått inn i debatten på fildelernes side. Ikke fordi de ønsker å undergrave sine egne rettigheter, men fordi de ikke ønsker å bekjempe sine egne fans, den teknologiske utviklinga og dens muligheter.

 

Men hva er løsningen da?

Vi står ovenfor flere alternativer til hvordan vi faktisk skal sikre kulturprodusentenes levekår. Det kan baseres på inntekter fra konserter og andre alternative inntektskilder, eller det kan være kommersielle kompenseringssystemer á la iTunes og Spotify. Det som er mest spennende her er kanskje Spotify sin abonnements-tjeneste, hvor brukeren får fri tilgang til all musikken ved å betale en liten sum i måneden. Dette er dog problematisk fordi (a) man har ikke tilgang til å dele musikken videre, (b) når det også fins et gratis alternativ er det mange som velger dette istedet.

Kollektivistisk kompenseringssystem er et begrep som kan få enhver sosialist til å sikle. Dette innebærer at man betaler en felles avgift, enten over skatteseddelen, som en bredbåndsavgift eller lignende. Disse inntektene fordeles så på kulturprodusentene, mens produktene blir gjort fritt tilgjengelig for brukerne. Med andre ord et slags altomfattende bibliotek. Utfordringene ligger i hvem som skal få hvilken kompensasjon.

Man kan også kombinere slike alternativer med borgerlønn. Ved å sikre at alle kulturprodusenter er sikret en basislønn fra staten, kan kulturprodusentene i tillegg basere seg på ekstrainntekter på toppen av dette, uten å være redd for å miste levebrødet sitt. Kanskje kan dette også føre til større bredde i utvalget og mer eksperimentering, når man ikke er avhengig av å alltid tilnærme seg mainstream for å overleve.

Man må nok tenke kollektivistisk for å finne en realistisk løsning på denne konflikten, og man må prøve seg fram for å finne den beste løsningen. Industriens kamp mot brukerne og for et gjennom-kontrollert internett må stoppes, friheten må seire. Den store forfatteren Paulo Coelho sine ord er viktigere enn noengang før:

- Siden tidenes morgen har mennesket følt trangen til å dele alt fra mat til kunst. Deling er en del av den menneskelige natur. En person som ikke deler er ikke bare egoistisk, men bitter og ensom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(mer...)

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00